torsdag 24. april 2014

Skoler i Bærum: Gullhaug skole ved Bjønnemyra

File:Juniperus communis en.jpg
I gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år sia. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærom. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Einegården. Den ble rydda i middelalderen, en gang mellom vikingtia og svartedauden. Navnet har'n fått fordi den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

I 1814 hørte Eine til Bærumsverket. På husmannsplassene under Eine - Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen - bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

I 1814 var det Eidsvollsmannen Peder Anker som eide hele Bærums Verk, Eine og mange av plassene og gårdene rundt Verket og ellers i Bærum og både Tanum og Haslum kirke. Om en vil se noe fra 1814 så kan en gå ned på Bærums Verk med husmannsplasser, Værtshuset, Vekterstua, Hovedbygningen med pavilhjongene, Masovnsringen, Verksfossen og Verksgata, til skjerpene i Eineåsen, eller på Kongeveien over Krokskauen eller Ankerveien mellom Bærums Verk og Bogstad. Eller til "St. Olaven".


På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er ”St. Olaven”. Det var der St. Olav ga hesten sin vann da han hoppa fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. Og her - hvor hesten landa - pipler det fram det klareste og reineste kildevatten. Det er detta vatnet vi Søstrene har hatt i kaffi´n vår all vår dag.

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I 1814 var det mange farer i skauen rundt Eine og Verket, både bjønn og ulv, underjordiske og hulder - eller ulera - som folk sa i Bærum. Da var det bra med klomsevers og gode råd.

File:Theodor Kittelsen-En uheldig bjørnejakt.jpg

Du måtte være forsiktig med å si bjørn, for det kunne lokke han fram. Det var bedre å bruke andre navn på'n, som Bamse Brakar, Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben eller Skaubonden. Gjeterungene hadde gjeterhorn som de blåste i for å skremme'n vekk. Et godt råd for jenter og kvinnfolk var å lette på stakken og så vise bamsen det som var under. Da ble bamsen frøktelig flau, for i 1814 var det ikke vanlig med underbukser.

Klomsevers for å stoppe bamsen
Klomsa være deg tann og tunge,
klumsa være deg lever og lunge
og klumsa være deg bjønn!

Vernevers mot trollpakk og underjordiske 
Jeg spiser av enebær blå,
med Jesu kors oppå.
Jeg spiser tyttebær rød,
med Jesu pine og død.

Bilder: Enerbær fra Bilder ur Nordens Flora, Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen. En uheldig bjørnejakt, Th. Kittelsen 1908.

1 kommentar:

Anonym sa...

Klumse betyr å gjøre stiv eller ubevegelig. Vi sier jo at noen er klumsete, når de ikke får til noe.

Slike magiske vers kan være svært gamle. De har noe som kalles galdralag. Det vil si en sier samme forbannelsen tre ganger, men på ulike måter. Tann og tunge, lever og lunge, ord som rimer. Munn og innvoller og hele bjørnen skal stivne!

På eineren kan du også finne klumsekorn, en slags galler. De er vist som nummer 9 på tegningen av einer.
Slik skriver de lærde om klumsekorn:
Til og med den vesle larven av einergallmyggen (Oligotrophus juniperinus) har fått plass i norsk folkeleg tradisjon. Det er, som rimeleg kan vera, gallen som denne myggen lagar som folk har lagt merke med, og ikkje larven sjalv. Denne gallen sit i spissen av einerskota og er sett saman av tre nålar som er lengre og breiare enn andre nåler. Inne mellom desse nålene ligg den vesle, gule mygglarven. Somme opna denne gallen og tok varsel for kornet komande haust. Var larven stor og gul, ville komet bli godt, men var gallen tom, ville også havrekomet vera tomt (Sandvollan, N.-Trandelag). Det er likevel i trolldomsmedisinen denne gallen er blitt mest nytta, då under narnnet klumsekorn. Kornet vart spist til ulike medisinske føremåll, også som afrodisiakum. Men som ordet "klumsekorn" syner, kunne gallen og verna folk frå å bli "klumsa", dvs. mållause og forsteina. Folk som vart ute for rovdyr, kunne ofte bli klumsa slik at dei ikkje makta å ropa eller skrika. Di skulle det hjelpa å stikka eit klumsekom inn i ein halsduk når ein gjekk utandørs (Uvdal).
Sakset fra:
www.entomologi.no/journals/insektnytt/1989/IN_14_01_1989.pdf‎

AJM