Det er farang oppi Eineåsen. Søstera mi, hu Hanna i Haugen, har fått krimsjuka. Snørra renner i strie strømmer, som Lomma i vårløsninga. Og så hoster a slik tørrhoste, gnyltrehost. Syter og klager gjør a og. Lønn som fortjent, sier jeg. Sånn går'e når'n har hølete sokker!
Beste rådet mot krimfarang, det er å smøre føttene med bjørnefett. Men sliktno er det itte rå å få tak i, så lite bamse som det reker omkring nå til dags. Talg ifra lys som har brent julenatta igjennom går og an å bruke, men det er nesten like umulig å få tak i det, som i bjørnefett.
Jeg får nok heller få a under fellen med ei sur strømpe om halsen. Det må være ei ifra venstrefoten. Åsså får jeg helle i a en glovarm kruttsterk kaffiskvett med fåretalg oppi, samt en durabelig kamferdram. Da blir a fort go att, ska du se.
Kanskje jeg kan få a til å kikke tre ganger opp igjennom skorsteinspipa og spøtte tre ganger, så får vi trøllskapen ut ta huset. Jeg klarer meg åkke som - jeg som alltid går med strømpe rundt halsen.
Men Hanna setter nok heller sin lit til doktor'n. Eller Vårherre, sånn som folk måtte i 1814. Da var det itte mange leger å ty til, enda kongen i København allernådigst hadde innvilget oss "Det Kongelige Norske Sundhedscollegium i Christiania" i 1809, på grunn ta krigen.
I 1816 var det blitt hele 100 medicuser, physicuser og feltskjærer her tel lands. 27 ta dem gjelds itte helt, for de var "uexaminerede". Men atskillig bedre enn i 1800, for da var det bare 17. Og heldigvis var det theriak å få på apothek i Christiania. Nei - i 1814 fikk vi Bæromsfølk greie oss med theriaken, Svarteboka og bønner til Vårherre. Og ei klok kone, sånn som meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar